Av Jørun Bøgeberg for Musikkpraksis #2 1999

I mine tidlige skoleår på slutten av 60 tallet kom alltid skolebussen sveipende oppom "Åsmarka" der jeg bodde, med Supremes eller Herb Alpert ljomende på buss-stereo`n, og selv om det bare var 4 km til skolen varte bussturen minst en time fordi den hver dag måtte tilbakelegge en lang og krokete strekning. Et av de stedene bussen passerte heter Ihle og en dag etter en stormfull natt så vi en stor lønn som hadde blåst overende like ved der bussen stoppet og fyllte på med elever. Vi snakker om det ikke altfor forblåste innlandet Toten.

En vakker solskinnsdag bortimot 30 vintre seinere var det en brei og vennlig totendialekt på tråden som inviterte undertegnede til å komme å titte på noen bassgitarer som var bygd i snekkerbua hjemme på gården på Lena, Østre Toten. Mannen var Odd Helge Listerud. Siden jeg oppholdt meg i nærheten lot jeg nyssjerrigheten få fritt spillerom og tok meg en tur oppom.

Det som møtte meg var et imponerende håndtverk av fargerike og visuelt smakfullt utførte instrumenter, og det viste seg at den visuelt mest fremtredende delen, selve kroppen, montert som vinger på en gjennomgående hals, stammet fra en lønn som Listerud hadde funnet nedblåst på Ihle. Emnet hadde han plukket opp på grunn av interessante bølgeformasjoner i treverket, nærmest et slags sykdomstilfelle i form av irritasjon i veksten. Resultatet kalles "flamme"lønn på trevirkespråket, og så kan man velge å kutte med eller mot fibrene og dermed skape utallige variasjoner i karakter og mønster.
Etter at Odd Helge hadde snudd totalt opp ned på sin sønns Spector-bass og bygd et par basser fra eget hode, var han fullstendig hekta. Bassbygging ble en lidenskap, som han bedriver i snitt 2-3 timer hver dag, men det har aldri vært et mål å lage en stor produksjon eller å skape et levebrød ut av det. Til det er han for opptatt av det følelsesmessige aspektet ved å håndbygge instrumentene. Han ser på det å bygge basser som en form for brukskunst oger særdeles opptatt av det visuelle. Det har nærmest blitt et slags substitutt for ikke å ha talent til å spille bass selv. I og med at instrumenter hører hjemme som offentlig skue på en scene, er dette en måte for den mislykkede musiker å komme fram i spotlighten på.

Listerud framstår nærmest som en antiprofet når det gjelder selvhevdende ekspertise om bassbygging, men ettersom hans fag dreier seg om omgang med treverk og metall er bassbygging en nært beslektet gesjeft. Som han beretter selv så har han begått en del bommerter underveis, men det er slik at å prøve og feile er jo den autodidaktes måte å lære på. For hvert produkt som ser dagens lys fra snekkerboden så lærer vår mann nye ting og undertegnede kan skrive under på at kvaliteten vokser i takt med progresjonen. Det er slik at selv om Listerud ikke er utøver selv, så kan han "føle" om det er blitt en vellykket bass eller eventuelt ikke, og hans trøst er at mannen bak Alembic-bassene (Wickerman) heller ikke kan "spille" bass.
Listeruds noe beskjedne framtoning gir seg utslag i hans signatur på bassens hode, hvor navnetrekket blir etset inn i en metallplate og det er nesten umulig å lese hva som står. Man bør vite at det er en "Listerud" for å forstå
det,og hans underordnede langsiktige drøm er nok at man skal kunne se at det er en Listerud bass uten å behøve å gå med lupe på skriften på hodet. Han har hovedsaklig 3 forskjellige typer basser som kalles henholdsvis "Totem", "Klassik" og "Bassik".

Formene er helt og holdent egne patenter, selv om det kan anes en smule slekstskap med berømte inspirasjonskilder som Alembic og Warwick, men vi snakker ikke om noe i nærheten av blåkopiering.
Bassene til Listerud føles nydelige å spille på fra første touch, og med EMG pickuper er heller ikke lyden noe å kimse av. Kanskje man kan si at bassene er mere "moderne" enn "klassiske" i utseende og lyd. Jeg fikk prøve ut et par eksemplarer i både studio og i live-sammenheng, og jeg har latt meg imponere både av finish, lyd og spillbarhet. Hvis man er ute etter en definert og "tight" tone er dette instrumenter av høy klasse. Personlig har jeg litt sans for den mere "boomy" og buldrende delen av basslydskalaen, og har kommet med enkelte hint til bassbyggmakkern om å kanskje eksperimentere med litt forskjellig elektronikk og sjekke ut andre ting enn kun EMG. Og så sannelig (uten at undertegnede nødvendigvis skal ha æren for det), de to siste produktene fra Listeruds hånd har hatt henholdsvis Bartolini pickup og en annen er bygd med Music Man elektronikk.

Sistnevnte hørtes ut til å ha en betydelig breiere tone enn de andre, kanskje fordi i Music Man sitter doble pickuper (Dual Coil) for hver streng. Et annet produkt av nyere dato er en flott fretless bass med myk deilig tone og med Listeruds personlige vri i form av små messingbiter operert inn i ibenholt-gripebrettet som med kirurgisk diskresjon ligger under den øverste strengen og simulerer posisjonen på halsen. Et strålende hjelpemiddel for de som hører litt dårlig...
For uinnvidde og andre grønnskollinger (som undertegnede) kan Listerud fortelle at laminert betyr at flere tresorter er limt i sammen med den hensikt å gjøre halsene robuste og solide. Denne teknikken med laminerte halser i bassgitarer var muligens Alembic først ute med, og denne teknikken har Listerud adoptert. Her er det ikke bare halsen som er laminert, men hele basskroppen er egentlig en eneste stor laminade. Kroppen blir laget som et helt trestykke og etterpå delt i to slik at den gjennomgående laminerte halsen kommer på plass mellom kroppsdelene, og så kommer den tidligere nevnte nedblåste lønna inn og tar seg av det visuelle i "lokket" på gitaren.

I tillegg til Ihle-lønna med mange flotte flamme-emner har også flamme-bjørk blitt tatt i bruk i lokkfinishen. Når det gjelder lønnsverket ellers i bassene, dreier dette seg om amerikansk lønn (hard maple) som er hardere enn europeisk. Grunnen til den utstrakte bruken av lønn i instrumentbygging er tresortens stabilitet og lette tilgjengelighet i motsetning til palisander og ibenholt som nærmest er utryddet.
Laminaden i halsemnet dreier seg om lønn i kombinasjon med en eller flere av tresorter som wenge, merbau, kirsebærtre, mahogny, palisander og ibenholt, gjerne med tynntynne bjerkefinèr"fliser" i mellom de forskjellige tresortene. Dette kan ikke bli annet enn stabilt og solid. I midten av halsen blir det lagt inn en "trussrod" som er en slags jernstang med skrusystem som kontrollerer bøy og spenning på halsen, motvirker strengespenningen og som gjør at man kan justere halsen. Bassene har også en fiffig detalj som Listerud kaller "nullte bånd", dvs. at en løs streng vibrerer på samme materiale som hvis man spiller oppover halsen.

Listerud begynner å komme opp i en betydelig produksjon hva antall basser angår. Året var 1994 da han fikk det for seg at dette vil han bedrive det meste av sin fritid med, og at salget har gått strykende er vel en smule overdrevet. Det finnes en Listerudbass både i nord og sør og den mest "kjente" utøveren på denne foreløpig er kanskje Morten Skaget (Vagabond/TNT etc.). Jeg tror det vil endre seg i kraft av produktenes kvalitet, det må bare få modnes en smule i folks bevissthet. Som Listerud selv sier så vet han at det finnes et marked og en interesse der ute. Det er bare for folk og bassister i sær å lete seg fram og "tørre" og selvfølgelig handler det også om markedsrettet opplysning og
presentasjon.
Listerud har foreløpig bygget 4 og 5 strengs basser, men ser ikke det som noen umulighet å gå løs på enda en streng. Han er mer enn gjerne villig og åpen for samarbeid med hvem det skal være om å skreddersy produkter ut i fra høyst personlige behov og ønsker angående hals og farge, lyd og elektronikk, smak og behag osv.

Det bør nevnes at prismessig ligger han et stykke under det disse bassene burde ha kostet, sammenlignet med tilsvarende der ute på markedet, og tatt i betrakning hvor mange timers arbeid det er lagt ned i brukskunstbyggverket.
Når det gjelder mere inngående info om elektronikk, hva slags lakk han bruker, at han mekker sine egne messing strengestoler, at han bruker Gotoh mekanikk, at jackinntaket sitter på baksiden av kroppen med skrå innføring (et slags stratocaster-prinsipp) og andre tekniske detaljer, henvises det til omtale i MP nr. 4/97 hvor en Listerud 5 strengs bass behørlig blir presentert av Vidar Johnsen.